trekkfastolje
Det var en gang en gammel båtbygger i Vesterålen,
som smurte båtene sine inn med tjære. Han gjorde det fordi slik hadde de alltid gjordt
det; Helt fra Ormen Langes tid. Men trekulltjære måtte
det være, og varm måtte den også være for å kunne smøre den godt inn i treet. (Ofte
brukte de også grovsalt i mellom skroget og garneringen for å hindre råte innvendig.)
Hans oldefar, som også hadde bygget båter (jekter), kom på ideen med å blande denne
tjæren med terpentin for å få den enda tynnere og lettere å bre. Han brukte en stor
gammel jerngryte til å blande tjære og linolje i. Og det var denne blandingen også
oldebarnet nå brukte. De var vant til å høre på de gamle i de dager, for de hadde
ERFARING, så da så!
Så var det en dag utpå høsten, etter at siste redningsskøyta var overhalt (de gjorde
slikt på det båtbyggeriet), at det ble stående ei halvfull gryte med terpentin-tjære
igjen. Sønnen til båtbyggeren var hjemme på høstferie (teknisk student) og fikk jobben
med å rydde. Han så denne gryta, visste ikke sikkert hva den inneholdt, men satte den
innerst inne i et skur, la ei treplate over, og reiste tilbake til skolen noen dager
senere.
Der sto gryta i to år, avglemt. Så en dag båtbyggeren var inne i dette skuret for å
lete etter noe annet, oppdaget han gryta, som han straks kjente igjen. Han dro den frem og
studerte innholdet og ble litt overrasket, for der var det en tynn brun veske og noe som
lignet svart asfalt på bunnen. Han husket hva den opprinnelig hadde inneholdt og tok vare
på den nye vesken. I noen ledige stunder (det hendte det var lite å gjøre på
båtbyggeriet) begynte han å prøve denne vesken, og ble ganske forbauset over
egenskapene. Han kalte stoffet "konsentrat".
Dette stoffet virket vannfortrengende og trakk inn i treverket, helt til treet var mettet,
så smurte han på den andre siden. Denne behandlingen tok han også på noen tørre
trestykker, og la dem etterpå i jord, ferskvann og rett på bakken og lot dem ligge i tre
år. Sammen med trestykkene la han ubehandlede trestykker for å se forskjellen.
Da tre år var gått hentet han trestykkene og ble forbauset over resultatet: De smurte
stykkene var like fine og de andre mer eller mindre gått i oppløsning. Og de smurte
stykkene hadde nesten samme vekt som tre år tidligere. Så smurte han litt på de
trestykkene som nesten var gått i oppløsning, og gjorde store øyne: Vann rant fra treet
og dette ble etterhvert hardt! Alt dette fortalte han til bygdas kloke mann, som nikket
ettertenksomt og dro seg litt i skjegget. Han grunnet noen dager (de hadde det ikke så
travelt den gang) og gjorde noen opptegnelser på et papir, og de var følgende:
"Man tager et fat milebrendt trekulltjære og
blander med et fat amerikansk terpentin og lar dette stå i en stor jernstamp i to år.
Deretter siler man den tynne oljen fra og bruker denne oljen slik:
Først smører man ny båt med en del olje og to deler terpentin i tre strøk; Så smører
man båten med to deler olje og en del terpentin og tilslutt en del olje, en del terpentin
og en del kokt linolje.
Dette fordi terpentin åpner porene på treet og linolje lukker dem!
Deretter smøres likedan på innsiden, med det er viktig at det smøres våt-i-vått slik
at treet mettes. Hvis det skal lakkeres etterpå, er det viktig at det brukes lakk på
linoljebasis. Behandlingen må gjøres på tørr ny båt. Hvis dette gjøres slik, vil
skroget aldri trekke vann, og derved ikke ha behov for å trutne."
Da sønnen til båtbyggeren kom heim etter ferdig eksamen og fikk se denne nedtegnelsen,
spurte han den gamle kloke mannen om det ikke gikk an å bruke white spirit og annen
jordolje, men da ble den kloke sint, og sa følgende:
"La treet få tilført det som hører treet til, og ikke bland det med jordens
oljer." Og slik ble det.
Og snipp, snapp osv.
Etterord:
Det meste av dette eventyret er faktisk sant, oljen ble grunnlaget for Trekkfastolje. Og
den som VET litt om treverk og dets egenskaper, unngår de andre typene. Og jeg, som
forteller dette, vil ikke gjøre meg til uvenn med tilhengerskarene som liker å ligge
under trebåtene hver vår og skrape. DET har jo også sin sjarm...!I
|